Flatpakkhelvete

Mitt livs store tabbe startet vinteren 2012/13, da jeg og kona kjøpte hus. Det var ikke vår første bolig, men det var første gang vi hadde noe helt for oss selv, uten naboleiligheter eller andre ting som avgrenset mulighetene til å skape «drømmeboligen». Et koselig krypinn på vel 80m2, fordelt på ei passelig stue, et romslig kjøkken, og et knippe andre praktiske rom. Gleden var stor da vi kunne dra malerrulla over veggen uten å søke til sameiet i førti eksemplarer, eller ha gulvbelegg og spikertype oppe på styremøte. Men gleden var kortvarig. Som med alle slike prosjekt ble vi ferdig med malingen, gulvet ble lagt og listene spikret på. Vi sto ovenfor en korsvei; skulle vi bruke hele årslønna på ferdigbygde kvalitetsmøbler, eller gjøre som økonomiske nordmenn flest; kjøpe flatpakket?

Svaret kom i form av en annonse, da en av landets rimeligere møbelgiganter annonserte at de skulle åpne avdeling på det lokale kjøpesenteret. Her kunne man få alt man trengte; hagemøbler, klesskap, senger eller stuebord. Og det er her vår historie starter på sin nedadgående kurve. Ja, jeg burde jo skjønt tegninga når jeg brukte 7 1/2 time på å montere skapet på soverommet, men den gang ei, skribent Bjørgen er dum som ei sildetønne og ser ut som det au. To vitrineskap, et sett hagemøbler, et partytelt, et stuebord og ei seng seinere står jeg mandag 26. januar 2015 i den nymalte gangen og skuer ned på fire pappesker som deiger seg på gulvet foran meg. Tre dager med maling, listing og gulvlegging har allerede satt sine spor på en stakkars skribent, og arbeidslysten er omtrent på det nivået jeg husker fra de første dagene etter russetiden. I håp om at en av eskene skal inneholde en landmine som gjør ende på min lidelse, setter jeg i gang.

Det første som slår meg er at ingen av delene er merket med bokstaver eller tall slik de vanligvis er. Nei da, her har møbelprodusenten bestemt seg for at det er en mer passende jobb for meg og inkludert et sett klistremerker, sammen med bruksanvisningen. Ordet «bruksanvisning» brukes noe liberalt her, da denne hybriden mellom en dårlig øst-europeisk tegneserie og et kodet dokument fra krigens dager ikke tilførte så ekstremt mye til byggeprosessen. Tjue minutter seinere er delene merket, og jeg kan omsider sette i gang med selve bygginga. Klokka er for øvrig 17:40 på dette punktet. Videre følger de typiske stegene av en flatpakkingsprosess. Først må man lete i en halvtime etter skruen som mangler, deretter irritere seg grønn over paneler som ikke passer sammen, og skru ting på feil side slik at man må demontere halve greia igjen for å fikse det, tjue minutter seinere. Deretter skal man vatre det kronisk skeive helvetet, før man avrunder det hele med å spikre feil i bakplata, slik at sponen spruter veggimellom.

 En god representasjon av bruksanvisning som fulgte med. Nytteverdien var tilsvarende.

Klokka har blitt 00:12 i det jeg ber kona hjelpe meg å vippe driten opp i vertikal. Denne prosessen viser seg å bli like interessant som tvangsamputasjon av testiklene uten bedøvelse, og undertegnede viser ikke rent få symptomer på både hjerneslag, hjerteinfarkt og gallestein i løpet av det følgende kvarteret. Først da, etter å ha rispa opp ei nymalt list, knust hjørnet på skaphelvetet, og laga et flott, svært merke i det nylagte gulvet står skapet der det skal stå, noen sekunder etter at skribentens rygg kaster inn håndkleet og drar på de evige jaktmarker. «Hurra», tenker jeg, nå er det bare å feste dørene med skruene som er for store, justere de med hengslene som er skeive, og deretter bruke tjue minutter på finne ut hvordan jævelskapen skal stilles inn ettersom den tidligere nevnte tsjekkoslovakiske tegneserien ikke ser denne delen av arbeidet som viktig nok til å inkluderes. Klokka viser 01:34 i det jeg står og skuer på det ferdige møbelet, vel sju timer og en rygg etter at jeg var så dum å starte på denne ferden.

Men lærer vi av det? Ikke faen. Og det er derfor det nå ligget et nytt, flatpakka skoskap i bilen min.