Derfor elsker vi Twin Peaks

Dagen er 8 april 1990, halvannen uke før undertegnedes fødsel, og stedet er USA. Rundt i det vide land samles folket rundt fjernsynsskjermen, klar for en helt ny krim-og-mysterieserie på ABC. Serien er skrevet og regissert av David Lynch og Mark Frost, begge fra før kjente for det amerikanske publikum, og da særlig Lynch, som allerede har laget "Blue Velvet" og "Dune" på dette punktet. Den 90 minutter lange pilotepisode trollbinder amerikanerne, og dagen derpå er det kun et spørsmål som er på alles lepper: "Hvem drepte Laura Palmer?".

Et knapt år og tjueni episoder senere er eventyret slutt. "Twin Peaks" blir tatt av tapetet med fallende seertall, og man regner med at det er slutt. Året etter, i 1992, blir det forsøkt med fortsettelse i form av filmen "Fire Walk With Me", men forsøket kommer ikke engang over kulen før det deiser i bakken. Kun i Japan gidder folk se den på kino, og til blodfansens fortvilelse er Twin Peaks tilsynelatende død og begravet.

Sjokket og gleden er derfor ikke målbar når Lynch og Frost i 2014 kommer med meldingen ingen har våget å tenke på over tjue år. "Twin Peaks kommer tilbake!". Undertegnede leser nyheten og går inn i en kombinasjon av gledesrus og fornektelse. Jeg har knapt sett ferdig den nye Twin Peaks-boksen på BluRay (som du bør kjøpe, forresten), og kan ikke tro at endelig skal vi få svar på de ikke rent få spørsmålene som ble hengende i lufta den 10 juni 1991. Lite detaljer er kjent så langt, annet enn at de fleste fra 1990-91 returnerer til serien, at det blir ni episoder, og at serien skal gå på kanalen Showtime i 2016.

Jeg kommer ofte over diskusjoner på nett om hvorvidt Twin Peaks er overvurdert, bra, dårlig, skuffende, fantastisk osv. osv. og ser jo fort det at selv i dag så er den fortsatt populær. Men hva er det som gjør at denne serien fortsett å trollbinde, 25 år etter at den kom ut?

Et av de mest ikoniske TV-øyeblikkene noensinne, første scene i "Twin Peaks"-piloten.

For det første, Twin Peaks var noe helt særegent når det kom ut, og det har ikke vært serier som på langt nær har klart å matche den stemningen Twin Peaks skaper selv etter så mange år. Det er noe med musikken, kamerabruken, den ridige dialogen og det tvilsomme forholdet til det overnaturlige som gjør at serien knapt kan sammenlignes med noe annet. Det er som en rar hybrid mellom "The Twilight Zone", "Mord og Mysterier" og britisk svart humor. Du kan le deg ihjel det ene øyeblikket, for deretter å få frysninger i det neste. Det faktum at serien også hadde den rareste, men utrolig nok passende, sammensetningen av skuespillere tilføyde også serien noe helt særpreget. Og jeg er sikker på at om du spør foreldrene dine hvem "Dale Cooper" er, så flirer de fortsatt, og om du spør hvem "Bob" er, så grøsser de.

Vis dette bildet til morra di og forbered deg på et hyl.
Frank Silva var ansvarlig for ikke rent få mareritt på 90-tallet.

Dersom du ikke har sett Twin Peaks så bør du seriøst gjøre det, og du vil ikke angre et sekund. Det er en serie du kan se over tid eller "bingewatche", det er opp til deg, undertegnede har prøvd begge deler med stor suksess. Jeg anbefaler BluRay-boksen som fås de fleste steder, men om du er gjerrig så får man den gamle "gull-DVD-boksen" ganske billig på elektrobutikker nå om dagen, dersom de har flere igjen. Eventuelt kan du prøve Netflix (tror det ligger der fortsatt) eller lignende streamingtjenester. Jeg anbefaler BluRayen både fordi den har soleklart best kvalitet og i tillegg inkluderer 5-6 timer med ekstramateriell, bla. "Fire Walk With Me"-filmen og over 90 minutter med ekstrascener fra den.