Skrevet av christian b / 18. January 2015
Bilde ovenfor: Hans Rotmo og Arbeidslaget på scenen under Spellemann i 1977, den gang prisen fortsatt hadde mening. (Foto: Scanpix)
Morten Abel fikk årets hederspris og internett eksploderte. I front sto Thomas Talseth, musikkjournalist i VG, og skrev: "Er det Spellemannprisens jobb å gi et klapp på skulderen til gamle travere som sliter med karrieren?" (sitat VG.no, 17.01.2015). Da må jeg, hr. Talseth, få lov å kontre: er det ikke de "gamle travere" som har gjort seg fortjent til denne prisen?
La oss gjøre en ting klart, Morten Abel har gjort seg fortjent til den heder og ære han får. Først "Mods", så "The September When" og tilslutt en sterk solokarierre. Fansen har stått ved hans side, kjøpt platene, gått på konsertene og badet i musikken. Og er det ikke det det hele handler om? Eller er heder og ære forbeholdt de heldige få som landets musikkelite holder høyest?
Det er ikke å stikke under stol at norsk musikk har et stort problem. Musikkeliten har de siste årene dyttet bort de store fanfavorittene, for å heller dyrke indieartistene vi aldri har hørt om, men som fikk en sekser i et blad. Nå skal jeg ikke si at indieartistene skal forbigås, misforstå meg rett, men når du som over-gjennomsnittet interessert i musikk ikke har hørt om halvparten av navnene som blir lest opp, da er det jo noe som ikke stemmer. Kudos til de ukjente artistene som får sine minutter i rampelyset, det har de fortjent, men hva med de artistene som sitter med førsteplasser, gullplater og fulle konsertsaler, og som likevel skal gå tomhendt hjem fra musikkelitens storstue.
Er ikke det å være en av landets mest populære artister verdt noe lengre? OnklP og de fjerne slektningene, Kygo, Røyksopp og Jarle Bernhoft er bare noen av de som ble regelrett snytt i 2014, samtidig som sistnevnte er nominert til Grammy i USA. De er alle artister som er moderne, som tenker nytt, og som gjør ting annerledes og spennende. Og kanskje er det der problemet ligger? Er den norske musikkeliten så livredd for det nye og ukjente? Denne musikkeliten har jo i alle år forbigått ikke rent få artister, og ofte er det de nyskapende eller utfordrende som har måttet ta til takke med ingenting.
Hvor er hedersprisene til Prudence og Popol Ace? Junipher Greene og Aunt Mary? Vømmøl Spellemannslag og Flying Norwegians? Alle artister som tenkte nytt, som var pionerer for sin sjanger i Norge, eller som sa og sang det ingen andre våget. Er denne nyskapingen, selv 30 år senere, fortsatt for tung å svelge for eliten, og sitter det virkelig så langt inne å gi en pris til noe bare fordi det ikke passer i deres ører?
Et eksempel på dette er bergensmusikeren Teddy Nelson, som gav ut tretten plater, fleste parten til gull- eller sølvplate, som turnerte både Europa og USA, og vant på dusinvis av priser i blant annet USA, Nederland og England, foruten å bli kåret til årets artist av P4 tre år på rad. Han er også i historiebøkene som den eneste skandinaver som har spilt på countrymusikkens storscene, Grand Ole Opry i Nashville. Men Nelson var vaskekte countrymusiker, han sang om fest og basar, om landeveien og kjærligheten, og der han spilte var det fyll og fest. Og slikt kunne jo ikke musikkeliten godta. Grand Ole Opry, gull- og sølvplater til tross, Nelson døde i 1992 med kun en enkel nominasjon på merittlisten.
Nei, send eliten på gamlehjem og la folket tale, slik at Spellemann kan gå tilbake til det prisen handler om: heder og ære til de artistene som har gjort seg fortjent til det. For slik det er nå, er Spellemannsprisen en hul pris for de heldige få.