Skrevet av christian b / 23. August 2015
Sjekk ut del 1 her om du ikke har gjort det allerede.
Napster/Kazaa/Limewire
Som jeg var inne på i forrige artikkel var det MP3er som gjaldt i vår ungdom, og de måtte du selvsagt få tak i på et vis. Selvsagt kunne du kjøpe CD’er og kopiere de over på datamaskinen, men enklest og billigst var det å laste ned fra nett. Her har vi i løpet av de siste ti årene hatt mange store navn, og først (og fremst) må vi selvsagt nevne Napster. Napster var en gigant det piratkopiering angår, da det for alvor introduserte konseptet «Peer-to-peer» (hvor filen lastes ned fra andre som har den fremfor en lagringsserver), som gjorde svært vanskelig for rettighetshaverne og stoppe slik fildeling. I tillegg var programmet enkelt for de fleste å ta i bruk, noe som førte til en eksplosjon av ulovlig musikknedlasting. Selvsagt var jo medaljens bakside lurende i bakgrunnen, og til slutt kom de første rettsakene og medieoppslagene. Mest sentralt var Metallicas nå-berømte anti-Napster-kampanje, ført an av en høylytt, grinete og dansk Lars Ulrich, som var begynnelsen på slutten for Napster.
Napster i tidlig utgave. Programmet var unikt da det gav en ryddig måte for brukere å søke frem musikk, ha kontroll på nedlastinger, og dele musikk man hadde fra før. Det er ikke rart at platebransjen til slutt reagerte.
Etterhvert dukket det jo opp erstattere for Napster, alle basert på den viden aksepterte P2P-modellen som senere også dannet grunnlaget for torrentvirksomhet. Først ut var Kazaa, en lettvektig klient som tilbød nedlasting av MP3-filer, men også videofiler og andre formater. Foruten å slite med de samme problemene som Napster med tanke på legalitet var også Kazaa notorisk for sine virusproblemer, da stadig flere utnyttet godtroende nedlastere med fristende DVDrips som i virkeligheten var et sammensurium av malware og virus. Etterhvert forsvant også Kazaa, og vi fikk Limewire, som var slående lik sin forgjenger, men nå var virusproblematikken blir så stor at stadig færre brukte slike programmer.
I dag, seksten år etter at Napster for alvor tok av, er P2P-deling av dette slaget i stor grad utryddet, mens torrent har overtatt.
MSN Messenger
Mens dagens databrukere kommuniserer bortimot eksklusivt gjennom Facebook Messenger og lignende apper både på PC, smarttelefon og kalkulator, var det andre boller før i tiden. Da var nettkommunikasjon bare PC-basert og krevde dedikerte programmer og tjenester. Her har vi selvsagt mange vi kunne brukt mye tid på, men for oss nordmenn var det virkelig en slik tjeneste som gjaldt: MSN Messenger.
MSN Messenger (senere Windows Live Messenger) var en direktemeldingstjeneste som hadde sine glansdager på starten av 2000-tallet. Tjenesten baserte seg rundt en kontaktliste, hvor du kunne følge med på hvem som var online og kommunisere med dine venner direkte via tekst og webkamera. For ungdommen i disse dager var MSN også viktig som den ultimate kjærlighetserklæring, i form av navnet på sjærsten flankert av usaklige mengder hjerter. For de enslige ble dette ofte erstattet av fotballklubber eller skuespillere du var hot på akkurat den dagen.
En typisk venneliste for 90-tallsfjortisen. Merk den epilepsifremkallende mengden smileys, i dag erstattet av tilsvarende mengder hashtags.
Etterhvert som bredbåndet kom eksploderte bruken av MSN her i landet, og det var så godt som sosialt selvmord å ikke være tilgjengelig på chat 24 timer i døgnet. Helt frem til iPhone-tidene var MSN ledende, men etter at Facebook lanserte sin chatløsning, samt at Skype ble mer og mer dagligdags, forsvant MSN Messenger gradvis fra Ola Nordmanns enheter. Ettersom Microsoft på dette punktet hadde kjøpt Skype, og selvsagt eide MSN fra før, ble de to tjenestene fusjonerte i 2013-14.
Disketter
I tiåre(ne) før USB-lagring og brennbare CDer/DVDer var det bare ett flyttbart media som gjaldt: disketten. Den gode, gamle svarte plastfirkanten var den selvsagte følgesvenn dersom du skulle flytte dokumenter, bilder eller andre ting, mens for oss «nørdene» var de mest av alt brukt til å lagre gamle spill på, særlig «DOS-spill», som jeg kommer inn på senere i artikkelen. Diskettene kom i flere formater, men det vanligste var 3,5-tommers «floppyen», en liten sak som rommet utrolige 1,44 MB! Mens det i dag er en størrelse som ikke er verdt noe som helst (med unntak av dokumenter) var det rikelig på den tiden. Faktisk var disketten det vanligste mediumet spill og programvare ble levert på helt frem til midten av 90-tallet, da CDen ble mer og mer vanlig i dataformat. For oss «ungdom» var disketten i mange år fremover et kjærkomment medium, og undertegnede kan melde om at han fortsatt har sin gamle diskettboks på loftet, med rundt 30-40 disketter i ulik farge med haugevis av gamle spill.
Det legendariske spillet DOOM var en av mange som kunne kjøpes på diskett, i dette tilfellet fire stykker. Til sammenligning ville et typisk skytespill i dag krevd flere tusen disketter.
Vi er tilbake på tirsdag med tredje og siste del, følg med!