Skrevet av christian b / 20. August 2015
Tirsdag 8 mars 2005, kl 9:00. Undertegnede ligger på sofaen i stua og sover etter å ha kommet hjem fra Fogerty-konsert på andre siden av landet tre timer tidligere. Den deilige søvn blir brått avbrutt. Noen meter unna, i trappehjørnet, står en elektriker med en sinnsyk drill og borer høl i veggen. En kabel skal trekkes, en boks skal kobles. Bredbåndet har ankommet. Det markerer slutten på æra, en æra av 90-tallsteknologi og nostalgi. Fremtiden er her. Nå, ti år senere, er tiden inne for å se tilbake på det som var, og finne fram ti ting vi ”90-tallsnerdene” husker fra de farne tider.
Modem
Før bredbåndets tid var det å være på internett langt fra en selvfølge, tvert imot var det et frynsegode du ble skjenket av mor og far i de tilfellene du hadde gjort deg fortjent til det. Helst skulle nettaktiviteten være avgrenset til etter klokka fem, for da var det gratis, og hvis hu mor skulle ringe, da var det av med en gang. Åja, og nedlasting? Da skulle du være godt tålmodig eller ha linja for deg sjøl, for hastigheten var avgrenset til 56 kilobit i sekundet, noe som gav 5 kilobyte/sek nedlastingsfart. For å illustrere: å laste ned en 350 MB episode med et gitt TV-show ville tatt mellom 12 og 14 timer, noe som med typisk bredbåndsnett i dag tar rundt fem minutter.
Om du derimot var veldig heldig hadde du (eller rettere sagt foreldra dine) ISDN med 64 eller 128 kbps hastighet, som var helt sinnsykt i de dager. I tillegg hadde du muligheten til å være på nett hele tiden, slik at du kunne laste ned så mye du ville. Det var som regel de med ISDN som skaffet til veie TV-serier til folket på denne tiden, for så at kompisene stakk innom med blanke brenne-CDer til å lagre episodene på.
For de som vil ha et gjensyn med Modem-lyden kan den høres her:
DivX og MPEG
I dag får TV- og filmpiratene på sølvfat i form av høykomprimerte MP4-filer i både 720p og 1080p, ja, til og med 2K og 4K for de som kan ha nytte av det. For oss ”nørdsa” født på slutten av 80/begynnelsen av 90-tallet var standarden derimot en helt annet. Med langt mindre harddisker den gang enn det som er normen i dag var dessuten det å lagre store mengder video på maskinen uaktuelt, noe som betød at det som skulle tas vare på måtte kunne oppbevares på brennbare CD-plater (brennbare DVDer var ikke kommet enda). Dermed var begrensningene enkle; 700 MB var grensen, og alt som skulle publiseres måtte gå overens med dette. Likevel, standarden som den gang ble satt; 350 MB for 45-minuttersserier og 175 MB for 25-minuttersserier har vedvart, og disse størrelsene var slik for at det skulle gå henholdsvis to eller fire episoder per CD (så nå har du lært hvorfor størrelsene er som de er). Kvaliteten derimot var så-som-så, med DivX som eneste kodek noe som ikke akkurat ga DVD-kvalitet (henviser til min gamle TDK-CD med 700 MB-versjon av Braveheart på sine 2 timer og 50 minutter, hvor kvaliteten minner om en 144p-film laget i Minecraft). Alternativet var MPEG-filer, lavoppløselige filer som var praktiske på den måten at DVD/VCD-spillere kunne spille de av, slik at de kunne ses på en TV. Uansett hvilket alternativ man gikk for var jo en ting sikkert, det å laste ned film og TV på den tiden var et tålmodighetsprosjekt, for hastighetene var adskillig annerledes fra det vi er vant med i dag, som jeg var inne på ovenfor.
MP3 og Winamp
I tiden før Spotify, iTunes og streaming var det MP3 som var tingen, og selv om MP3 fortsatt er rimelig vanlig i dag var det på den tiden det eneste reelle alternativet til CDer. I dag er MP3-filene stort sett av høy kvalitet (320 kbps), og i tillegg har man et godt utvalg av alternativer for den musikkglade, mens det for ti år siden stort sett var MP3-filer som gjaldt, ettersom det var et format som gav ”grei” kvalitet i forhold til filstørrelse (rundt minuttet pr megabyte), noe som gjorde det ideelt til lagring og nedlasting. I denne tiden hadde jo også MP3-spilleren debutert, som et alternativ til CD og kassett-walkman, noe som gjorde formatet ekstra attraktivt. Det å laste ned musikk på denne tiden var en prosess i seg selv, noe jeg kommer innpå i neste artikkel, men når det kom til avspilling var det stort sett et program som gjaldt: Winamp.
It really whips the llamas ass!
Winamp var den ledende mediespilleren i en årrekke, da den var liten, brukervennlig, og hadde tonnevis med muligheter. Blant annet kunne man lage sine egne skins, eller laste ned fra Winamps imponerende bibliotek. I tillegg hadde man tilgang til Shoutcast, den tids mest populære nettradio, samt at denne spilte av så og si alle formater og kvaliteter. Programmet har vedvart frem til dags dato, gått igjennom en del versjoner og etterhvert fått mange nye funksjoner som gjør at den selv i 2015 er et godt alternativ for musikkavspilling.
Det var de tre første punktene på lista, stikk innom SisteStopp på lørdag for neste del!