Skrevet av christian b / 27. March 2017
Etter mye frem og tilbake ble det til slutt Switch på undertegnede, konsollen som har vært litt utfordrende å få tak her på berget, og ikke minst på det glade, ubebodde vestland. Men i går, fredag, dukka pakken endelig opp – og det var tid for å teste Nintendos nyeste kreasjon.
Undertegnede er ingen nybegynner på Nintendo-fronten, med NES, SNES, N64, Wii, WiiU, Game Boy SP og 3DS i bagasjen fra før, så spenningen var selvsagt stor når Switch ble annonsert. Særlig med Wii U i minnet, og den «suksessen» det var, så var det med litt nerver jeg pakket opp den nye konsollen i ettermiddag.
Det første som slo meg når jeg åpnet esken var «dæven, denne var liten». Jeg har sett for meg at konsollen kom til å være ganske lik Wii U sin hovedkontroll i størrelse, og ble positivt overrasket over at den faktisk var både liten og lett, selv med kontrollene festet. I esken fulgte det med to JoyCon kontrollere, «gamepad»-adapter, dockingstasjon til TV, strømadapter, HDMI-kabel og litt småtteri ellers.
Ingen manual var å finne, annet enn en enkel anvisning på esken som fortalte hvordan du skulle komme i gang. Derifra tok selve konsollen seg av resten av forklaringen og oppsettet. Et stort pluss var at både konsoll og kontrollere kom nogenlunde ferdig oppladet, slik at jeg ikke var avhengig av å plugge alt i veggen med en gang. Det samme gjaldt pakken med ekstra JoyCons jeg bestilte utenom. Dette er selvsagt ekstra kjekt siden du dermed kan sette det opp på veien hjem om det for eksempel er en gave til barna.
Etter å ha pakket alt opp satte jeg opp konsollen i håndholdt modus, noe som tok cirka 5 minutter. Da hadde jeg satt opp nettverk, kontrollere og fått tid til å installere en systemoppdatering via Wifi.
Derifra var det bare å koble docking til TV’en, sette konsollen på plass og begynne å spille. Overgangen fra håndholdt til TV er sømløs og enkel, selv om det er litt hikke dersom du tar kontrollene av enheten før du setter den i dockingstasjonen. Dette hadde vært veldig greit, ettersom det å ta kontrollene av enheten faktisk var litt knotete etter min mening. Særlig å løsne kontrollene fra sidestykkene som følger med var knotete, da «lås» knappen på disse stykkene ligger i veien når du skal dytte de av, og knappen for å løsne også er litt merkelig plassert. Akkurat der kunne kanskje Nintendo vært litt mer praktisk i tankegangen.
Jeg bestemte meg for å «paire» ekstrakontrollene med en gang, slik at det var gjort, og også det var en smal sak. Bare plugg de inn i enheten, og de blir koblet til automatisk. Deretter er de lagret til din enhet som «player 2» frem til du sletter de. Svært enkelt og praktisk.
Med konsollen klar til dyst plugget jeg «Breath of the Wild» inn i enheten, installerte oppdatering til spillet (tok omtrent fire minutter) og satte i gang. Anmeldelse av spillet kommer i egen artikkel senere.
Etter å ha spilt i et par times tid satt jeg igjen med et veldig godt inntrykk – kontrollene er lette, behagelige og responderer godt både på taster, spaker og bevegelsessensor. Dessuten er muligheten til å hoppe mellom «tradisjonell gamepad» og to frie kontrollere veldig grei, slik at du kan velge og vrake hvordan du vil spille etter hva som er behagelig.
Under spilling byttet jeg med jevne mellomrom mellom håndholdt og TV bare for å teste og se forskjell. En ting jeg merket da var at to sett kontrollere gjorde livet veldig lett (dog forvirrende i starten). Jeg lot et av settene stå i enheten for å lade, mens jeg brukte det andre settet til å spille på TVen. Når jeg byttet til håndhold tok de «fastsatte» kontrollene over, og med en gang jeg satte den i dock igjen så ble de frie kontrollene foretrukket. Med andre ord er det ganske intelligent valg av kontroller ute og går her, selv om jeg ærlig talt ble forvirret første gang. Med bare et sett kontroller kan det å hoppe mellom dock og håndholdt være noe mer arbeid derimot.
Zelda i håndholdt modus med kontrollere festet. Sett den i dock, og det andre settet tar over, så du slipper å ta av kontrollene hver gang.
Kvalitetsmessig er det lite å si på forskjellene. Ytelsen er omtrent den samme, og den eneste reelle forskjellen er at man på TV har 1080p og på enheten har 720p. På en så liten skjerm, derimot, er det ikke merkbart i særlig grad. Det eneste jeg merket utenom var at Zelda hakket litt i enkelte områder på TV, men ikke i håndholdt modus. Dette er derimot ikke til noe bry, i hvert fall ikke så langt. Batterilevetiden på seks timer (tre timer ved tyngre spill som bla. «Breath of the Wild») er helt akseptabel med tanke på hvor lett enheten er. Det at man i tillegg kan bruke løse kontroller og ha enheten i «bordmodus» med støtten på baksiden er svært behagelig, og vil nok bli en innertier på tog, båt og flyreiser verden over. Det gjør også at enheten faktisk kan fungere med multiplayer selv i håndholdt modus.
I "bordmodus" med løse kontrollere er Switch en behagelig opplevelse.
Selv om jeg etter noen timers spilling var svært imponert er det fortsatt litt småtteri som kunne vært ordnet opp i. Kontrollene er som sagt behagelige og gode, men lås/fest-systemet kunne vært bedre, særlig i forhold til sidestykkene som følger med. Det jeg bet meg mest merke i første dag, derimot, var det trådløse nettverket. Sittende i sofaen, der min iPhone og begge mine laptoper har fullt signal, får enheten bare en av tre streker, og ved TV’en (2-3 meter nærmere routeren) hopper det mellom en og to streker. Det blir for svakt i 2017, men er forhåpentligvis en software bug, da jeg fikk opp fullt signal ved oppsettet sittende i samme sofaen, men bare en av tre i menyen etterpå.
Med enheten liggende på stuebordet er det en strek Wifi med routeren knappe seks meter borte. Det er for dårlig.
Et annet åpenbart minus er spillutvalget. Per dags dato må vi vel kalle en spade for en spade og si at «Breath of the Wild» er eneste spillet som er verdt å bruke penger på. Kjøper du et ekstra sett kontrollere får du en kode for spillet «Snipperclips», et to-spiller puslespill som var ganske underholdende, men det er stort sett alt. Heldigvis kommer det haugevis av gode titler fremover, men akkurat nå er nok ikke Switch særlig fristende for non-Zeldafans. Det blir derfor interessant å se hvordan salget på Switch vil ta seg opp etter hvert som utvalget blir bedre, da flere spillere trolig vil bli fristet da.
En siste ting, som også er det største minuset for min del, er manglende bakoverkompatibilitet, og da særlig i forhold til digitalt kjøpte spill fra Wii, Wii U og 3DS. Undertegnede har omtrent 15-20 Virtual Console og digitale spill på disse tre til sammen, og ingenting av dette kan brukes på Switch, i alle fall ikke per dags dato. Det blir for dumt i og med at både eShop og Virtual Console fortsatt er med, men du må likevel kjøpe de samme spillene nok en gang. Her ligger nok problemet i at Nintendo fortsatt ikke har forstått poenget med å ha felles Nintendo-konto på tvers av systemer, men starter på nytt hver eneste gang. Der må det skjerpes, og SisteStopp har sendt Nintendo en e-post i håp om å få et fornuftig svar.
Alt i alt må jeg si at Switch lykkes i å gjøre det Wii U ikke klarte: å blande konsoll og håndholdt på en god måte. Der Wii U var tung, klumpete og gav lite for pengene, levere Switch varene til det grader. Som sagt er det litt forbedringspotensiale her og der, og det er nok ikke særlig fristende akkurat nå på grunn av manglende spillutvalg, og manglende bakoverkompatibilitet er på ingen måte til hjelp der. Når og om dette bedres snakker vi +1 i karakter.
Likevel tror jeg at Nintendo nok en gang vil være å finne i alle stuer og på alle gutterom der seriøse nerder bor. For mens Sony og Microsoft kanskje leverer gromkonsoller med 4K, sinnsyk grafikk og hundrevis av spill er det fortsatt et område ingen kan ta Nintendo på: god, gammeldags moro!