Skrevet av peter m o / 04. March 2017
Sist Metallica ga ut en ny plate var i 2008, da de ga ut "Death Magnetic". Siden da har de kun gitt ut enkeltlåter og grusomme collabs med en aldrende artist (ja, jeg ser på deg, Lou Reed...). Det var derfor stor spenning knyttet opp til deres nye plate, "Hardwired... To Self-Destruct". Holder det mål?
Kort svar: ja.
Plata er kanskje seint ute, men plasteret på såret er at den er gjennomført, og godt redigert. Med toner som får tankene tilbake til de gamle platene, men samtidig er et friskt pust etter årevis med eksperimentell trash, er dette en plate som appellerer til både nye og gamle fans.
Soloene til Hammett er solide, men kanskje ikke de fresheste lengre. Selv om vokalist Hetfield med sine over 50 år fortsatt kan vræle av seg gode toner, så er det blitt et noe mildere vokabulært spektrum. Det er ikke like brutalt som på 80-tallet, og tidvis heller mot balladestemme. Trommis Ulrich er fortsatt litt for ivrig på sine partier, og det høres ofte noe hult ut.
Til tross for dette, er den nye plata (som er delt i to..?) virkelig solid. Det er spesielt låtene som ble utgitt som singel som virkelig setter seg i hjernebarken. Tittelsporet "Hardwired" er beinhard trashmetall som hører hjemme blant St Anger, men den er godt lagd til tross. "Atlas, Rise!" er melodisk, klassisk Metallica, og vil utvilsomt bli en stor hit på livekonserter (og undertegnedes favorittlåt). "Moth Into Flame" troner godt som en kominasjon av begge disse, og minner svært om gamle låter. "Halo On Fire", "Confusion", og "Now That We're Dead" er også låter som vil gi gamle fans en alltid så liten semiereksjon. Siste låt som må nevnes er "Spit Out The Bone", som er hard trash i samme gate som tittelsporet.
Selv om denne plata ikke vil appelere til den virkelig gamle, harde kjernen, altså de som kun mener at "Kill 'Em All" (aka Metal Up Your Ass) er den eneste gode plata de noen gang har gitt ut, så er dette et album som vil stå blant Metallicas sterkeste, i alle fall i senere tid.