Retrohelg #1: "Half-Life"

Når man skal starte med en slik serie må man stoppe opp og tenke: hvilket spill kan starte en serie om retrospill? Selvsagt må det bli Half-Life.

For de som har vokst opp i ei hule i den bolivianske jungelen kan jeg meddele at Half-Life er et FPS (first person shooter) hvor du styrer den stumme protagonisten Gordon Freeman, forsker ved Black Mesa-komplekset i New Mexico, USA. Under et forsøk på å analysere en utenomjordisk krystall åpnes det ved uhell en portal som slipper inn diverse, skumle romvesener, og det er opp til deg, Gordon Freeman, og redde menneskeheten (og komme deg ut fra kaoset i første omgang).

Spillet ble utviklet av Valve og kom ut første gang i November 1998 til overveldende positiv kritikk, og siden den gang har flere spillmagasin navngitt Half-Life både som et av tidenes spill men også en av de viktigste spillene i spillutviklingens historie.

Undertegnede var åtte år gammel da spillet kom ut første gang, og jeg husker at jeg ihvertfall var begynt å spille det innen 1999-2000 en gang. Mitt første møte med spillet kom i form av en piratversjon jeg fikk av et søskenbarn på en brent CD (lenge før internettet kom til bygda) og jeg husker hvor betatt jeg var av hele opplegget. Storyen, grafikken (som var Crysis-nivå i 1998), gameplayet, mystikken i det hele, og ikke minst det faktum at spillet presenterte deg med en real utfordring når du aldri hadde spilt det før.

Gordon Freeman og to av hans kollegier midtveis i spillet. Merk deg de atypiske grafiske glitchene man var vant til på 90-tallet.

Om man skal se tilbake på spillet i dag, sytten år seinere, mener jeg fortsatt at Half-Life er en av de beste spillene noensinne. Men sett fra et moderne standpunkt (mye også fordi jeg nå er voksen og har litt bedre vurderingsevne enn som åtteåring) er det jo likevel tydelig at spillet har sine mangler. Story og mystikk mener jeg fortsatt er på topp, og musikken jeg ikke var så begeistret for tidligere har jeg begynt å like mer og mer, men det likevel en del småfeil ved gameplayet som selv i 1998 burde vært luket ut. Den største er jo det faktum at spillet har glitcher som til tider forstyrrer noe helt vanvittig, feks. sliter jeg alltid på ene banen, fordi der er det ei stridsvogn som på magisk vis veit hvor jeg står, og skyter meg i fillebiter gjennom vegger og alt. I tillegg er det irriterende "puslespill"-øyeblikker som kunne vært forenklet, feks. når du skal slepe med deg en forsker i 5 minutter så han kan åpne ei dør, og han velger å ta hele ferden i ganghastigheten til en 104-åring. Det som plager meg mest er likevel hitbox og HP. Det er greit at Gordon Freeman er tøff og alt det der, men tidvis føles han litt vel overmenneskelig. Det samme gjelder fiendene dine. Selv med velplasserte hagleskudd i fleisen så trengs det minst to skudd, realisme er overvurdert. Slike ting gjør at spillet blir litt "komisk" for min del, og jeg tror at større sårbarhet hadde økt spenningen i spillet. Med tanke på at spillet er ganske langt, og tidvis blir litt repetetivt, hadde det vært et bonus.

"Hagle, sa du? Å nei, du må nok prøve hardere enn det!"

Men nå vil jeg ikke bli for negativ her heller, dette er faktisk en av mine alletiders favorittspill, og jeg mener fortsatt at det er en av de viktigste spillene noensinne. For de som ikke tåler grafikk fra 1998, kan jeg også meddele at det er laget en remake basert på Source-grafikk, helt fra børjan av, som heter "Black Mesa: Source", som kan lastes ned gratis. Den er ikke 100% ferdig, men du kan spille de første 14 kapitlene. (http://www.blackmesasource.com/)