Doom

I 1993 dukket det opp et voldelig og brutalt førstepersonsskytespill, hvor du ikke hadde noe stort mål. Poenget var å komme deg fra A til B, og plukke opp nøkkelkort for å åpne dører på veien. Og ja, forresten, det er fullstappet av demoner og monstre på veien. Spillet hadde det enkle navnet "Doom", og ble en stor hit som banet vei for mange førstepersonsskytere i etterkant. Etter flere oppfølgere med middelmådige omtaler, var det Bethesda, utvikleren av blant annet Fallout, som tok opp stafettpinnen. Det som opprinnelig var meningen å være Doom 4, en fortsettelse på en ellers tam historie, endte opp med å bli en reboot av serien i 2016. Og fikk igjen kun navnet "Doom"

Spillet starter i det du våkner i et rom på Mars, lenket fast til en seng. Rundt deg står det noen demoner. Du røsker løs kjettingene og knuser et par demonskaller, før du plukker opp nærmeste våpen og slakter resten av udyrene rundt deg. Demoner har kommet til Mars, og det er nå opp til deg å stoppe dem før de kommer seg til jorda.

Er dette er hele historien? Ja. 
Er det en god historie? Nei. 
Gjør det noe? Ikke faen.

Det hele handler nettopp om gameplayet. Hele spillet er et blodig kjærlighetsbrev til de som vokste opp med Doom på 90-tallet. Fiendene er de gode gamle du kjenner fra tidligere spill, med noen overraskelser, så klart. Ildkulespyende demoner, helvetes baroner, og alles favoritt, Cacodemon, er tilbake. For å slakte disse finner du selvfølgelig også over tid et klassisk, og gigantisk arsenal av våpen. Inkludert shotgun, laserpistoler, rakettkastere, granater, og ikke minst er den gode gamle motorsaga tilbake for å kløyve store og små demoner i to. Våpen kan også oppgraderes, slik at du får ekstra muligheter, som hurtige skudd fra shotgun, lock-on på rakettkasteren, og et oppladet skudd fra lasepistolen.

Nytt i dette spillet er såkalte "glory kills". Etter et par solide treff i skallen på dine fiender, settes de en en stunned modus. Med et kjapt knappetrykk på nærkampknappen, utfører du nå et glory kill, som i korte trekk betyr å kverke vedkomne på så brutalt vis som overhodet mulig. Det vil eksempelvis si å knuse skallen, røske ut ryggrader, eller knuse demoner i vegger og gulv. Får du gjennomført dette, spretter det ut blå kuler som gir deg helse tilbake, eller gule ammo-kuler. Praktisk!

Campaign-modusen er solid og lang, og suger deg inn i en stor verden hvor du aldri blir lei, og aldri føler du går gjennom den samme korridoren to ganger. I tillegg er det hemmeligheter gjemt overalt, og det faktum at du nå kan ta tak i kanter for å dra deg opp, øker det lysten til å utforske betydelig mer rundt på Mars og i helvete. Disse hemmelighetene som ligger rundt er fullt av easter eggs, og med disse kan du oppgradere romdrakten og våpen for enda mer effektivt kunne knuse flere skaller.

Doom er voldelig, brutalt, og får deg flere ganger til å si "aaaau...åååh hæ hæ hæ, nice!!". Spillet har fått en 18-årsgrense, og det trenger det i alle høyeste grad. Blant tung techno, kløyde demoner og blodsprut er dette i korte trekk spillet morra di ikke ville du skulle spille på 90-tallet, og for å være helt ærlig, tror jeg ikke hun er så begeistra for at du spiller det nye i dag heller. Fett.