Burnt

Burnt var en film jeg hadde store forventninger til. Dessverre traff den ikke helt de rette notene, til tross for å være en fantastisk skildring av kokkebransjens mørke smug. Vi følger Adam Jones, en tostjerners kokk som falt inn i feil miljø og ble borte fra bransjen. Etter å ha kastet alkoholforbruket og nåler, dukker Adam opp igjen. Han kommer seg inn som kjøkkensjef på en restaurant i London, samler sammen et stjerneteam med nye og gamle kokker, og er klar til å ta opp jakten på den tredje Michelinstjerna.

Bradley Cooper har tidligere spilt kjøkkensjef i en sitcom som baserer seg rundt det samme konseptet. Vi har skrevet litt om denne tidligere, og det var akkurat på grunn av denne serien jeg hadde store forventninger til filmen.

I tillegg til dette plottet, blandes det også inn en noe spinkel og unaturlig kjærlighetsshistorie mellom Adam og en av de nye kokkene. Og hvorfor ikke slenge på et par torpedoer som gjør livet hans surt også med det samme? Det hele blir for slapt, tynt, og lite gjennomtenkt. Filmen kunne ha gjort det sterkt om den hadde blitt lagd som en tv-serie, for å fylle på litt kjøtt på de allerede spinkle beina. Og dersom overnevnte scener hadde blitt tatt ut, hadde filmen kunne vært ferdig på en liten halvtime.

Den positive siden derimot, er den nevnte lille halvtimen. Den er fyllt med en strålende psykologisk krig, og skildrer miljøet, presset, og galskapen på et stjernekjøkken. Dette er noe de har klart å fange i aller høyeste grad, og de har fanget det psykiske presset helt perfekt. Bradley Cooper gjør en reell portrettering av en hardbarket og livsbitter kjøkkensjef, til tross for tidvis ha tatt litt for mye inspirasjon fra Gordon Ramsay. I tillegg må scener med matlaging, handleturer på flotte fiskemarked, og styling av tallerkener få en liten shoutout, siden de kan gi enhver matinteressert en aldri så liten semiereksjon.