Skrevet av ole m h / 25. October 2015
Uttrykket «rakettkarriere» er misbrukt og avdanket. Så altfor ofte hører vi om middelmådige artister med en bra låt bli hyllet med verdensherredømme, en rakettkarriere uten like og det neste store som vil gjøre alle 16-årige jenter klamme både her og der. For gruppa fra syndenes by er det derimot umulig å ikke betegne deres fremganger med en smule rakett og en skvett karriere. De har gjort noe som virkelig har fungert, og går man fire år tilbake visste ytterst få hvem Imagine Dragons var, men nå? Fremover, oppover, en drøss med utmerkelser, topplistenoteringer, Grammys, Billboards og herre Jesus vet hva. I februar i år slapp de sitt andre studioalbum – «Smoke + Mirrors», et album vår kjære skribent Bjørgen satte på tredjeplass over album å glede seg til i 2015. Med albumet fulgte også en verdensturné og herom dagen entret de scenen, Globen og Stockholm.
SisteStopp trappet opp, stilte seg i køen og innså fort at majoriteten av klientellet som skulle entre gulvet var på den lavere delen av aldersskalaen. Med mine 26 bast kjente jeg en viss usikkerhet og det åpenbare spørsmålet måtte stilles; er det slik musikk jeg hører på? Usikkerheten skulle heldigvis vise seg å være ubegrunnet.
Surfergruppa Sunset Sons komponerte dagens forrett og som forband skal de faktisk ha berøm for sin opptreden. Både «She Wants» og «Remember» hadde karakter og en gjenkjennelsesfaktor som fikk de fleste på gulvet i salen til å gynge med. Godt jobba!
Men det var likevel hovedretten alle ventet på, og etter noen minutter slukkes lyset, introduksjonsmusikken starter, de vertikale speilene lyssettes i blått og Dan Reynolds stormer ut på den utbygde scenen mot publikum og drar i gang konserten med det nye albumets introduksjonsspor «Shots». Uten så mye som et sekunds mellomrom dundret vi videre med den hastige «Trouble» og vokalisten spretter rundt som en hoppestokk på speed. Publikummet, inklusive meg selv, er rystet, nå hadde de virkelig satt standarden – hvordan skulle de kunne toppe dette?
Heldigvis bare fortsatte det. Gutta leverte i samme entusiastiske tempo, låt etter låt, med bombastisk glede og energi – etter seks låter var det på høy tid med en pustepause. Med noen kjappe åndedrag og en følelsesladet fremføring av den nedtonede «I Was Me», som forøvrig er dedikert til alle de mennesker som er på flukt, fikk stemningen seg en liten melankolsk knekk. Neste trekk må likevel ha vært et grundig gjennomtenkt, for gutta med Dan Reynolds i spissen, ladet på ny kanonene, satte volumet på maks og fikk virkelig sveivet i gang stemningen igjen med den grandiose «I’m So Sorry». Det er halvtungt, det er hardt og det er ikke langt unna før Reynolds begynner å growle. Det er skabbete og jeg digger det…
Deretter fortsetter det i samme høyenergiintensive spor med både nye og eldre låter – noen som selvstendige fremføringer, andre som herlige medleys. Entusiasmen er på topp og et lite antiklimaks inntreffer når hele Globen hopper med i refrenget på «I Bet My Life».
Herligheten avsluttes med en noe sliten fremføring av deres aller største hit «Radioactive» og man merker at konserten er på dalende front. Etter en liten tur innom bakrommet dukker kvartetten opp igjen og fremfører en trøtt «The Fall» som et lite ekstranummer. En heller traust avslutning, men Instagram-nissene fikk sin dose med bilder da det i avslutningsfasen av låta ble sluppet fire og et halvt tonn plastløv på de oppmøtte.
Man må avslutningsvis gi berøm til Imagine Dragons, de fremfører med en ekstremt smittende entusiasme, de er jordnære uten at det virker falskt og de spiller med en energi og en glede som gjør at det er umulig å ikke digge med i refrengene.
Velkommen igjen Imagine Dragons - jeg kommer!