Monoton overlevelsesmoro

Undertegnede er veldig glad i spill, og da særlig flerspiller, noe som kanskje var tydelig i Retrohelg-serien som gikk tidligere i vår, men med flere års overlessing av Call of Duty, Battlefield og lignende shooters så er det svært mange lovende spill som har forsvunnet i skyggen av disse. Et av de som heldigvis stakk hodet frem, er «Don’t Starve Together». Spiller er en flerspillerversjon av overlevelsesspillet «Don’t Starve» og blir regnet som et eget spill, selv om det i praksis er identisk med sin single player-variant, og denne anmeldelsen dekker derfor begge de to.

I «Don’t Starve» spiller du en noe Tim Burton-aktig figur som blir plassert ute i villmarken uten noe som helst av verktøy, hjelpemiddel eller assistanse, og deretter skal overleve etter beste evne. Du kan velge mellom flere figurer, hver med sine unike fordeler og ulemper, og må bruke sine ferdigheter etter beste evne for å klare seg. Hovedmålet ligger i tittelen: «ikke sult»; det er viktig at du til enhver tid skaffer deg mat, ellers vil det gå utover både fysisk og mental helse for din figur. Går sulten i null går du sakte men sikkert en grufull skjebne i møte om du ikke klarer å finne mat i en fei.

På mange måter er spillet litt likt Minecraft.. Du starter med blanke ark, får ingen ledetråder til hva som skal gjøres, og må rett og slett bare prøve deg frem. Du starter med å samle inn gress, kvister, løse steiner og bær, og deretter kan du bruke kvist og stein til å lage enkle redskaper, slik at du blant annet kan begynne å hogge ned trær. Viktigst av alt er å få laget en lyskilde, enten en fakkel eller et bål, slik at du er trygg når natten kommer. Nattemørket er kanskje din største fiende og trussel. I mørket lurer utallige monstre og ulumskheter, som alle er på jakt etter å gjøre ende på deg. Som sagt, ganske likt Minecraft på sett og vis. Etterhvert får du tilgang til nye verktøy, maskiner, gårder og andre ting, og spillet utvikler seg naturlig derifra som de fleste andre spill av dette slaget. Før eller siden har du derimot bygget alt, og da er det sånn sett bare å starte på nytt om du ikke vil reise rundt og lete etter monstre. Etter et par runder, særlig i enkeltspiller, blir dette noe monotont og kjedelig. Dette blir til en viss grad løst ved at verden blir generert på ny når du starter nye spill, i tillegg til at du kan stille den inn til å generere automatisk etterhvert som du løper lengre og lengre, selv om løpingen og letingen før eller siden blir monoton den au.

Det er mye bra å si om spillet, men det mest positive for min del er uten tvil musikken og atmosfæren. Dette er et spill som MÅ spilles med hodetelefoner på høyt volum, og gjerne med lyset av. Det er ikke akkurat et skrekkspill, selv om det er mye horror-elementer i det, men det er en atmosfære og intensitet jeg ikke har opplevd i et spill siden «Amnesia: the Dark Descent». Ekstra moro er det når du spiller med venner over nett, og dere er flere om å dele redselen for alt i mørket. I tillegg er grensesnittet og selve designet både morsomt, vakkert og intuitivt. Du skjønner kjapt hvordan menyene funker, hva knappene gjør, og hvordan du skal holde deg orientert om helse, tilstand osv. I motsetning til mange andre spill i dag gjør dette at spillet er lett å lære seg med, slik at selve spillet kommer i fokus ganske kjapt.

"Craftingmeny" til venstre, inventory i bunn, og helse/tilstand til høyre. Alt du trenger å vite er lett tilgjengelig og glir samtidig inn i spillets grafikk slik at det er et supplement mer enn en sjenanse. Spillet syres i stor grad med mus, men man kan også bruke tastatur.
 

En annen ting som slår meg er måten spillet fungerer når du før eller senere stryker med. Dør du starter du på nytt, på nye blanke ark, men fortsatt i samme verden. Ting du har bygget er der fortsatt, og sakene jeg hadde ligger med liket midt ute i skogen et sted, hvor enn det var mitt forrige liv endte. Likevel må du på nytt samle kvister, gress og bær, lage den en fakkel og holde deg i live mens du leter etter leiren du bygget tidligere, ettersom du blir "gjenopplivet" på et tilfeldig sted på kartet, uten noen peiling på hvor du er i forhold til ting (med mindre du har klart å huske nøkkelelementer å navigere etter, noe som anbefales). Dette gjør at du får utfordringen med å starte på nytt, men slipper frustrasjonen med å miste all fremdrift. Det at du likevel havner på tilfeldig sted og uten noe som helst medfører selvsagt at det er en risiko for at spillet kan bli monotont i lengden om du dauer mange nok ganger, noe jeg opplevde til en viss grad med enkelspillerutgaven. For det er ikke rent få ting i spillet som står i kø for å gjøre ende på deg. Du kan bli drept av monstre, sulte i hjel, fryse i hjel, bli sprø, og lista fortsetter. Når du har blitt drept av mørket tjue ganger og må lete etter liket ditt hver eneste gang, ofte i tussmørket fordi spawn ikke skjer automatisk på dagtid, er det fort gjort at spillet blir mer frustrerende enn moro.

For å oppsummere er det ingen tvil om at «Don’t Starve» er et spill som bør prøves, selv om det har sine problemer som de fleste andre spill. Det fås kjøpt på Steam, og da kan jeg anbefale «Don’t Starve Mega Pack», hvor du får både enkelt- og flerspillerutgaven av spillet, samt en ekstra gavenøkkel til flerspillerutgaven, slik at du kan lure med deg en venn.