Retrohelg #3: "Hitman: Codename 47"

I uka som gikk kom første trailer til den kommende filmen "Hitman: Agent 47", som slippes i August. Spillet er basert på "Hitman"-serien av spill, som startet i 2000 med "Codename 47".

Jeg husker meget godt «Codename 47», og for min del var det en av de definitive spillene jeg husker fra ungdommen. Jeg var aldri overbegeistret for de i overkant macho FPS’ene (les: Quake 3, Unreal osv.) og var derfor svært begeistret når jeg for første gang fikk spille «Hitman: Codename 47».

For de som ikke har vært borti serien før, så er «Codename 47» det første av hittil fem spill i serien om Agent 47, en mystisk, skallet leiemorder med uslåelige ferdigheter og evner når det kommer til å ta livet av folk. Det første spillet starter med at du våkner opp på et rom i det som viser seg å være et treningskompleks. Du går igjennom våpen- og kamptrening, før du med assistanse av en usett figur rømmer fra komplekset og ut i verden.

Og det er her spillet starter. Seks måneder senere har du slått deg opp som leiemorder, og reiser verden rundt på oppdrag. Det kan være alt fra å diskrè plante eksplosiver i biler til å buse inn på restauranter med hagle, alt etter oppdrag og ikke minst: hvordan du velger å løse det. For det er her spillet har sin styrke: det er i stor grad et åpent spill (til en viss grad) hvor du har mange måter å løse oppdraget ditt. Et eksempel er ditt tredje oppdrag, hvor du skal myrde en politisjef og få det til å se ut som et gjengdrap. Undertegnede har spilt dette oppdraget minst femti-seksti ganger, og jeg må si at fortsatt dukker det opp nye småvarianter for å løse problemet, alt fra det 007-verdige som foregår i skyggene, til å inkarnere Stallone og gå berserk med et knippe automatvåpen på hofta.

Agent 47 på hustak med rifle og kikkertsikte - en av de mer diskrè fremgangsmåtene.

Det er både positiver og negativer med det første Hitman-spillet. For å starte med det positive så spillet først og fremst svært flink til å gi spilleren varierte utfordringer, både med tanke på metode, vanskelighetsgrad og tilgang til våpen og utstyr. Våpenutvalget er sånn sett bra med tanke på spillets alder (dog ikke like godt som i oppfølgerne), grafikken er også tidsriktig bra, samtidig som det er passelig lengde på storyen. Også storyen da, himmel og hav, Hitman er uten tvil en av de beste storyene jeg har spilt i et spill, uten at jeg ønsker å spoile noe for de som vil spille sjøl. Det jeg derimot kan si er at filmen(e) har ingenting med spillstoryen å gjøre, så ikke la den bedritne første filmen hindre deg å gi spillet en sjangs.

Men, det er selvsagt noen negative punkter også. AI’en i spillet er tidvis helt på trynet, noe som gjør at de ulike fiendene i gata rundt deg plutselig har overnaturlige evner, enten i form av at de kan lukte revolveren du har på innerlomma eller at de kan se liket til offeret ditt, selv om det ligger i ei kloakksjakt 500 meter unna, eller at de plutselig har treffsikkerhet som kan gå Chris Kyle en høy gang, selv med en fillepistol på 150 favners avstand. Videre kan man ta hitboxer og toleranse hos nevnte fiender, hvor undertegnede blant annet har opplevd at enkelte har vært svært robuste tross gjentatte hagleskudd i fleisen. Det er mye slikt, selv om det varierer fra oppdrag til oppdrag hvor irriterende det er.

"Oisann, han sivile der har solbriller, gitt. Best å skyte 'n trur jeg."

Alt-i-alt så er «Codename 47» et spill som har mye bra og mye bedringspunkter, men til å være over ti år gammelt så er det et spill som klarer seg bra som underholdning, og ikke minst for historien sin del. Det er også et «must» å spille dersom du vil jobbe deg igjennom alle spillene (noe som anbefales!).

Steam-link: http://store.steampowered.com/sub/49903/