Del på: Stumbleupon

Tredje og siste del i serien om den gang da 50 GB harddisk var i overkant av det nødvendige.

Sjekk del 1 her og del 2 her om du ikke har sett de enda!

 

PC-magasin og demo-CDer

I årene før Steam var spill dyrt, veldig veldig dyrt, noe som betød at man ikke kjøpte spill uten videre, men testet varene først. I dag er det mange som velger å laste ned spill for å sjekke de ut før de eventuelt kjøper, men i tiden før bredbånd var det en ting som gjaldt: Demo-CDer. På 90-tallet var hjemme-PC fortsatt en ny sak i Norge, og det dukket etter hvert opp haugevis med magasiner og blader som spesialiserte seg på å levere tips, triks, programvare og så videre. Disse magasinene var det kjekkeste som kunne komme i posten, da det ofte inneholdt masse nyheter, bilder og anmeldelser, og dette var tross alt i tiden før internett så PC-relatert lesestoff var mest av alt å finne i magasinene. Men best av alt: den medfølgende CDen med massevis av demoer av PC-spill. For en dataglad niåring var demoer det kjekkeste i verden, siden det som regel var tilnærmet fullverdige spill, dog med avgrenset lengde, noe som gjorde at du fikk mye moro uten at du trengte å spille i dagevis. På denne måten fikk du også spilt mange forskjellige spill, uavhengig av preferanser.


Komputer for alle - en av de mest kjente PC-magasinene fra 90-tallet. 

 

DOS-spill

I dag er det 4K-grafikk, sinnsyke cutscenes og animasjon, og ikke minst effekter og eksplosjoner som hadde gjort Michael Bay fuktig i voksenområdet som gjelder. Før i tiden var det derimot gameplay, moro og gjenspillingsverdi som gjaldt, og det fantes ikke en PC i landet hvor det ikke lå en haug med DOS-spill i «Mine dokumenter». For de uvitende: DOS-spill var små, enkle spill fra 80- og 90-tallet som kunne kjøres på alle datamaskiner som hadde Windows (til og med Windows XP), uavhengig av datamaskinens ytelse og egenskaper. De var også svært små, ofte så små at du fikk flere på en diskett, noe som gjorde det svært lett å spre spillene mellom venner og kjente. I tillegg var de fleste spillene såkalt «abandonware» (programvare som utvikler ikke lenger bryr seg om), noe som gjorde at de var lett tilgjengelige på nett. Det finnes trolig svært få nerder i 20-åra i dag som ikke har lastet ned DOS-spill på skolen og tatt de med hjem på diskett!


Commander Keen - et av de mer populære DOS-spillene. De fleste på undertegnedes alder hadde flere titalls slike spill liggende.

 

Kulemus

Jeg overhørte en gang to yngre spillentusiaster krangle om DPI på sine respektive optiske enheter. Måtte skjønne det at 3200 DPI mot 1600 DPI var forskjellen som avgjorde hvor vidt du var en dugende spiller i Counter-Strike: Global Offensive. Jeg flirte for meg sjøl og tenkte som så at «jaja, dere skulle forsøkt dere med ei god gammal kulemus».  For ja, før laser og optikk var den ledende mustypen var det kulemus som gjaldt. Dette var rett og slett ei mus hvor det lå ei gummibelagt blykule inni musa. Denne stakk så vidt ut på undersida, slik at musa «trilla» på den, og det var dens bevegelse som fortalte maskinen hva som skjedde. Grei patent det, for all del, men så hadde du de klassiske problemene; det kom dritt og støv inn i hullet slik at kula kilte seg fast; du hadde et underlag hvor kula ikke fikk grep, eller den verste av de alle, og alle datarom i skolenes skrekk: at noen stakk av med alle kulene. For jo da; selvsagt kunne du ta ut kulene, og det var utrolig gøy for enkelte. Det hadde vært moro å hatt regnestykker på hvor mange kroner som er gått i dass på at slike kuler forsvant. Faktisk var det så sprøtt at det etter hvert ble vanlig at elektrobutikkene solgte slike kuler separat, slik at man kunne slippe å kjøpe helt ny mus.


Det forsvant noen Q-tips i musrensing den gang da (hold de grisete tankene for deg sjøl, takk).

 

Blytunge skjermer og hvite kabinetter

Til alle som syter over at laptopen deres er så tung, ta deg en bolle. Du har ikke smakt tung før du har dratt med deg en 19-tommers kasse av et TV-apparat på LAN. Åjoda, her snakker vi skjerm for voksne altså. Det var i de dager da et stort stuebord knapt var stort nok til to personer på et dataparty, for skjermene var siiiiiiinnsykt store og klumpete. Vår første dataskjerm i huset, en 15-tommer, var både større og tyngre enn HELE maskinen min er i dag. Dette ble bønnhørig kombinert med et gedigent, blytungt kabinett i eggehvit plast, som regel med lyseblå IBM-logo eller et annet merke. Selvbygging var fortsatt for de svært viderekomne, og det var som regel familiemaskinen du tok med deg på dataparty med gutta.


En typisk PC fra 90-tallet. Kopier bildet 5000 ganger i ei røys så har du The Gathering 1998 illustrert.

 

Ålreit folkens, det var de siste fire tingene på lista – takk for at du fulgte med, og følg med på SisteStopp fremover for nye lister og morsomme artikler!



Teknologi Skrevet av: christian b Skrevet: 25. August 2015
Del på: Stumbleupon
Kommentarer elsker vi, men Kardemomme-loven gjelder. Vær snill og grei og respekt andre mennesker.