Del på: Stumbleupon

En hyllest til noen av de virkelig, og ofte glemte, store stemmene som gikk bort så altfor tidlig.

"Music is a killer business, I can't believe I made it to 70", skal Frank Sinatra visstnok ha sagt i sitt 70-årslag, og han for nok inne på noe - bransjen er ikke for alle og enhver. Det er nemlig altfor mange artister som desverre ikke har nådd 70, eller langt mindre enn det for den saks skyld. Cobain, Winehouse, Bon Scott, Buddy Holly, lista er så altfor lang, men det er også slik at mange store stemmer ofte glemmes når man skal lage slike lister. For å hylle disse tar vi en titt på fem av de største, men ofte glemte, stemmene som forlot oss så altfor tidlig.

 

#5 - Patsy Cline

Patsy Cline ble født Virginia Hensley i 1932, og debuterte som artist i 1947, femten år gammel. Hun fikk sitt store gjennombrudd i 1957 med hennes debutalbum, som innehold crossover-hit'en "Walkin' After Midnight", og endte på #2 på countrylistene og #12 på poplistene over singler samme år, men forsvant igjen like fort som hun hadde dukket opp. I 1961 fikk hun byttet plateselskap, til legendariske DECCA, og fikk sitt store comeback med hit'ene "Crazy" og "I Fall To Pieces". Ting holdt derimot på å galt for Cline, som nesten ble drept i en bilulykke kort tid etter. Hun kom seg derimot til hektene igjen, og de tre neste årene var hun overalt i USA og resten av verden, både TV, radio, hitlister og på turne. Hun rakk å spille inn to nye albumer, begge til gullplater, før hun omkom i en flyulykke under turne 3. mars 1963, 30 år gammel. Clines popularitet fortsatte etter hennes død, og hun blir i USA fortsatt regnet som en av de største kvinnelige vokalistene innen countrymusikken. I Norge var hun også svært populær, men har vært lite nevnt i media de siste tiårene.

Låt-tips: "Walkin' After Midnight", fra 1957.

#4 - Gram Parsons

Gram Parsons, eller Ingram Cecil Connor III som han egentlig het, ble født 5 november 1946 i Florida, og hans historie er langt i fra hyggelig. Han kom fra en familie i oppløsning, preget av alkohol og krangel, og for den unge Cecil ble musikken et fristed. Den store opplevelsen som endret livet var en konsert med Elvis i Februar 1956, mens rockekongen fortsatt var ny i faget, og det pirret tiåringens interesse for rock and roll. De kommende årene spilte han i flere band, før han i college-alder tok veien over til countrymusikken. Som nyfunnen countryrocker var Parsons innom the Byrds og Burrito Brothers, før han forsøkte seg som solomusiker på 70-tallet. Parsons, preget både av oppveksten og et rimelig heftig kokainforbruk, slet kraftig med psyken, og etter at det første albumet var spilt inn så ble prosjektet skrapet, og opptakene er fortsatt ikke utgitt verken offisielt eller under bordet. Han opplevde derimot en kraftig opptur etter å ha slått seg sammen med Emmylou Harris i 1972, og sammen spilte de inn to plater de kommende året. Oppgang, fulle hus og gode kritikker til tross, døde Parsons året etter av en overdose morfin og alkohol, 26 år gammel. I dag blir Parsons sett på som en svært viktig skikkelse i countryrockens historie, da han la grunnlag for svært mange kommende store artister, som blant annet the Eagles. I Norge slo Parsons aldri særlig an, da countryrocken passet dårlig inn i de konservative kretser på tidlig 70-tall.

Låt-tips: "We'll Sweep Out The Ashes In The Morning" fra "GP", 1973.

 

#3 - Karen Carpenter

Historien om Karen Carpenter er en sann tragedie. Hun ble født i 1950, og kom fra en musikalsk familie, hvor blant annet broren Richard, som hun senere dannet "The Carpenters" med i 1968, var en særs dyktig pianist. På ungdomsskolen ble hun med i skolemusikken, hvor hun overtalte læreren til å la henne prøve trommer, et instrument hun mestret fort, og spilte i starten av karierren. I 1970 fikk Carpenters sitt store gjennombrudd, og suksessen eskalerte fort. Søsknene turnerte over hele USA og senere verden, og produserte tolv plater. Karens liv var derimot ingen dans på roser. Hun slet tidlig med anoreksi, en sykdom som svært få kjente til på denne tiden, og raste ned i vekt. Hun hadde i sin ungdom sett på seg selv som tjukk, og hadde i en årrekke drevet med heftige dietter og programmer for å holde vekten til et minimum. I tillegg hadde hun hatt et ulykkelig kjærlighetsliv, som kulminerte i et særs mislykket ekteskap noen år før hennes død. I 1982 ble hun hasteinnlagt på sykehus etter flere mislykkede forsøk på å bekjempe anoreksiaen med psykolog-hjelp, og hadde da en totalvekt på knappe 33 kg. Innleggelesen ble starten på en gradvis bedring, men de mange årene med anoreksi hadde gjort for mye skade på Karen, og hun døde av hjertesvikt hjemme hos foreldrene året etter, 32 år gammel.

Allerede i 1970 ble Karen Carpenter hyllet som en av de mest talentfulle vokalistene noensinne, og hyllesten fortsetter den dag i dag. Platene deres er fortsatt populære, også her i landet, og har flere ganger vært på topplister i magasiner.

Låt-tips: "We've Only Just Begun" fra 1970.

 

#2 - Jim Reeves

På andre plass sitter en mann som Norge har et spesielt forhold til. James Travis "Jim" Reeves, eller "Gentleman Jim" som han ofte ble kalt, ble født i Texas i 1923. Reeves hadde egentlig liten interesse av musikk i sin barndom, men var derimot en meget habil baseballspiller, og var på god vei mot de store ligaene da en alvorlig nerveskade under en kamp i 1947 satte en brå stopper for sportskarrieren. Uten utdannelse eller planer tok Reeves jobben som radioannonsør i en lokal radio i Texas, hvor han blant annet selv sang enkle låter i pausene mellom programmer. Imponert over stemmen hans fikk han jobb i den større radiostasjonen KWKH-AM i Lousiana, som dekket store deler av sør-USA, hvor han blant annet vikarierte for artister som ikke dukket opp til avtale sendinger (i de tidene var nesten all radio, musikk inkludert, direktesendt). Han skal blant annet ha måttet vikariere for Hank Williams på et tidspunkt. Noen år senere, i 1954, gjorde Reeves sine første innspillinger, som ble mellomstore slagere i USA. Den første hiten, "Bimbo", gjorde Reeves kjent for et stort publikum, og sikret han en tiårig kontrakt med plateselskapet RCA i 1955, sammen med blant annet Elvis Presley. Samme året ble han medlem i Grand Ole Opry (countrymusikkens storstue) og fikk sin TV-debut. Reeves var på denne tiden en typisk countrysanger, som spilte kassegitar og ulte høye toner inn i mikrofonen. Det var først i 1957, under en innspilling med Chet Atkins, at Reeves ble tipset om å heller synge i et lavere toneleie og rolig rett inn i mikrofonen, noe som produserte den i dag velkjente fløyelsstemmen Reeves ble kjent for. Den "nye" Jim Reeves ble en sensasjon i USA, og de kommende årene fulgte produserte han flere titalls hitsingler og bestselgende album. Reeves ble svært populær, også i resten av verden, men blant landene hvor han slo aller mest an var Norge, Tyskland og Sør-Afrika. I 1963 besøkte han sistnevnte, mens han i 1964 besøkte Europa. Det var under denne turneen at NRK gjorde sitt nå berømte opptak fra Njårdhallen, 15 april 1964. Opptaket skulle nemlig vise seg å bli de siste levende bilder av Reeves på scenen. En myte jeg ofte har hørt, men aldri fått bekreftet, er at Reeves faktisk solgte flere plater både the Beatles og Elvis her i landet. 

Smørsangeren fra Texas hadde en rolig livsstil. Som de fleste på den tiden røykte han, men han drakk lite, brukte ikke stoff og var en god kirkegjenger i hjembyen. Sjokket var derfor stort når Reeves døde brått i en flyulykke, 31 juli 1964, bare 40 år gammel. Reeves hadde besøkt en eiendom i Arkansas han skulle kjøpe, og traff uvær da han fløy hjem til Texas i sitt eget privatfly. Han satt selv ved spakene da flyet styrtet, bare noen minutter senere. Et noe pussig sammentreff er det, at Reeves hadde samme flylærer som Patsy Cline's pilot.

Låt-tips: "I Love You Because" fra Njårdhallen, 1964.

 

#1 - Hank Williams

Countrymusikkens bestefar, det store forbildet for alle seriøse country-musikere, Hank Williams, ble født i Alabama i 1923, i en typisk lavere-klasse familie i USA på den tiden. Som tenåring lærte han seg å spille gitar fra en lokal gatemusiker, etter at en av naboene hans hadde kjøpt en gitar til Hank. Som fjortenåring, i 1937, deltok han i sine første talentkonkurranser, og han fikk snart sitt eget faste radioprogram i Alabama. Karierren skjøt kraftig fart for den unge gitaristen, som skrev både tekst og musikk selv. Han fikk satt sammen et band, The Drifting Cowboys, som hjalp til i studio og på scenen, og ting så svært lovende ut, så lovende at han droppet ut av skolen for å fokusere på musikk. Likevel, stresset av å pendle mellom spillejobber og radiojobben tok på for den unge musikeren, som fant trøst i alkoholen. I 1941 ble USA dratt inn i andre verdenskrig, og det gikk også hardt utover karrieren. Mens Hank sjølv ble fritatt pågrunn av en ryggskade fra ungdommen (han falt av en okse under et rodeo), ble de andre bandmedlemmene hans sendt ut i strid, og han måtte finne nye bandmedlemmer. Alkoholismen ble verre, og i 1942 mistet han både band og radioprogram. Williams tok seg en pause fra musikken, arbeidet med skipsbygging, og sang på lokale pub'er der han arbeidet for å holde musikken vedlike. I 1945 returnerte han til radio, dog sporadisk, og det ble starten på en ny opptur for den da 22-år gamle countrymusikeren. I 1947 fikk han omsider platekontrakt med MGM Records, og fikk nok en gang fast jobb i radio. Han fikk kontroll på drikkingen, og to år senere fikk han medlemskap i Grand Ole Opry på andre forsøk. Alt så meget lovende ut for Hank Williams, og de kommende årene kom hit'ene på løpende bånd. Ting fikk derimot en uheldig vending i 1951, da Williams falt og skadet ryggen på hjortejakt, og slo opp den gamle ryggskaden. I desperasjon falt Williams ned i en spiral av smertestillende og alkoholmisbruk, som til slutt førte til utkastelse fra Grand Ole Opry året etter. I september 1952 gikk Williams i studio for siste gang, mens hans turnerte jevnlig. De mange årene med sporadisk misbruk hadde gjort stor skade på Williams' hjerte, og natt til 1. januar 1953 døde han av akutt hjertesvikt i baksetet på bilen sin, på vei til spillejobb, 29 år gammel.

Arven etter Williams lever derimot fortsatt, og selv seksti år etter spilles hans sanger på scener over hele verden. Han har forøvrig blir hyllet utallige ganger, blant annet av Johnny Cash, Willie Nelson, og fremst av alt hans egen sønn, Hank Williams Jr. Verdt å nevne er det at far og sønn i 1990 vant Grammy for en kunstig duett på låten "There's A Tear In My Beer", hvor sønnen hadde brukt et tilsidelagt vokalspor fra 1950 til å rekonstruere låten i moderne form.

Låt-tips: "Lost Highway" fra 1950.



Musikk Skrevet av: christian b Skrevet: 10. February 2015
Del på: Stumbleupon
Kommentarer elsker vi, men Kardemomme-loven gjelder. Vær snill og grei og respekt andre mennesker.