Del på: Stumbleupon

Skribent Bjørgen disker opp med en mer ukjent tittel denne gang.

Og ja, jeg veit det er søndag nok en gang, men bedre seint enn aldri. Vi fortsetter dykket inn i undertegnedes spillskuff, og havner denne gang på et spill jeg brukte ganske mange timer på, selv om det kanskje ikke er det mest kjente spillet i verden, nemlig «Commandos: Behind Enemy Lines».

«Behind Enemy Lines» var det første av seks titler i «Commandos»-serien, og kom ut i 1998. Du spiller som en usett offiser som fra oven styrer en gruppe spesialsoldater på oppdrag under andre verdenskrig. Hver av de seks forskjellige spesialsoldatene har ulike våpen, verktøy og evner – blant annet skarpskyting, evnen til å sabotere elektriske anlegg, muligheten til å forkle seg osv. og ofte er det kritisk for oppdraget ditt at du gjør ting både i rett rekkefølge og med rett soldat.


Slik starter det ofte - med soldatene dine strategisk plassert, og med masse utfordringer i vente på veien mot målet ditt.

Det som gjør spillet ekstra interessant er at du kun styrer en soldat om gangen, noe som gjør at du må «multitaske» ganske heftig på enkelte oppdrag for at ting skal gå fint, for dersom en av soldatene dør så får du ikke gå videre. I tillegg må du tenke nøye igjennom hvilken soldat som skal brukes på hver måte slik at oppdraget går som det skal. Man må nemlig ofte gjennom mange ledd før man klarer oppdraget man har fått, og enkelte av oppdragene kan ta over tjue minutter selv for en erfaren spiller.

Spillet består av til sammen tjue oppdrag som alle er basert på faktiske hendelser (dog noe løst) fra andre verdenskrig, og faktisk foregår første delen av spillet i Norge! Oppdragene starter korte og lette, og gradvis blir det vanskeligere og vanskeligere, med de siste fem-seks oppdragene som potensiell årsak for søvnmangel om du blir hekta. De kan du nemlig bruke lang, lang tid på!

Det er som sagt en del positivt med spillet. Det er interessant spillestil (sett ovenfra som et RTS) med tanke på settingen, det at du styrer en i slengen gir ekstra utfordring, og hver bane fremstår som et vrient puslespill med ulike ting hver gang, noe som gjør at spillet ikke blir kjedelig til å begynne med. Likevel skal det sies, det er ikke den store «gjenbruksverdien», for har du klart banen en gang, er på mange måter koden knekt og moroa forsvinner. Dette blir også forsterket av at mange av banene ofte har EN måte å løses på, noe som kan gi svært mye hodebry når du finner 3-4 måter som burde gått uten problem. Dette er et spill hvor større frihet hadde hatt ekstremt mye å si for moro- og gjenbruksfaktoren. Som mange andre spill fra denne tiden er dårlig AI også et problem, og som med «Hitman: Codename 47» er det ofte slik at de tyske soldatene på magisk vis ser deg på tvers av banen og klarer å nagle deg med revolver på likedan avstand.


Halt! Alarm! Alarm! var noe du ble vant til å høre, som regel etterfulgt av skuddsalver. De grønne "trekantene" fortalte deg hvor fienden hadde blikket, og var helt nødvendig om du skulle snike deg rundt.

I dag, sytten år seinere, må jeg innrømme at spillet ikke appellerer like stort til meg lengre, enten det er fordi jeg tar alle banene på første forsøk takket være hukommelsen fra forrige gjennomspilling, eller fordi jeg kan bli stående fast i timevis på grunn av overmenneskelige nazister med varmesøkende revolver. Det for all del et bra spill, men for første gang hittil i serien må jeg si at dette spillet burde blitt i skuffen.

4.5

Under middels

Plusser:

  • Interessante puslespill med varierte utfordringer
  • Basert på virkelige hendelser, gir god ekthetsfølelse i storyen

Minuser:

  • Minimal gjenbruksverdi
  • Oppdragene som regel låst til "denne-måten-er-rett"
  • Typisk 90-talls AI, helt på trynet
  • Småtteri har altfor mye å si på oppdragene (fienden ignorerer haugen med døde tyskere bak deg, men er veldig skeptisk til revolveren du har)
Spill Skrevet av: christian b Skrevet: 23. February 2015
Del på: Stumbleupon
Kommentarer elsker vi, men Kardemomme-loven gjelder. Vær snill og grei og respekt andre mennesker.