Del på: Stumbleupon

I like working solo anyway

Denne omtalen er spoilerfri, så om du ikke har spilt gjennom TPP enda, så kandu trygt lese denne.

Etter mange års ventetid, daglige konspirasjonsteorier, teasing, og merkelige nyheter, har spillet endelig landet. Vi snakker selvfølelig om Metal Gear Solid V: The Phantom Pain. Vi har testet, og vi har likt. Dette er godsaker på høyeste nivå, kort fortalt.

Hideo Kojima, skaperen av serien, står selvfølgelig bak dette spillet. Dette blir siste spillet med Kojima bak spakene, og det merkes. Her har de ikke lagt bremser på noe, og det er tydelig av han har fått lagd det spillet han har drømt om siden det første Metal Gear kom ut på MSX2 i 1987. Spillet er så polert og flott lagd grafisk, at jeg ofte sto å ventet uten å gjøre noe, fordi jeg ikke var sikker på om det var en cutscene eller faktisk gameplay. 

Når vi er inne på dette med gameplay og cutscenes, så er det ingen tvil om at de har kuttet ned på antallet scener. Tidligere spill (særlig MGS4) har fått en noe negativ feedback på grunn av lange cutscener og lite gameplay. MGS5 er oppdelt mer som en tv-serie hvor hvert oppdrag starter med navnet på skuespillerne gående over skjermen, og rulletekst på slutten. Det fungerer ganske greit, selv om enkelte oppdrag blir smått spoilet når du ser kjente navn i begynnelsen. For de som vil fylle i hull i historien, får du kassetter med samtaler (slik som de gamle codec-samtalene var før i tidligere spill) som du kan høre på når du vil. Her er det mye interessant som du absolutt bør få med deg om du er mer interessert i historien enn selve gameplayet.

Selve spilledelen er omtrent helt feilfri. Kontrollene sitter som et skudd, og om du har spilt Ground Zeroes allerede, vil du fort føle deg hjemme. Hvert oppdrag er forskjellig, og du kan velge å spille akkurat slik du vil. Her er det fullstendig åpent, og du kan velge og vrake i et vanvittig stort arsenal av våpen, granater, raketter, gjentander, inkludert den berømte pappesken.

Så kan vi ikke gå vekk fra historien. Dette er den sterkeste historien som har blitt fortalt i noe Metal Gear tidligere, og forteller hvordan Big Boss gikk over til å finne sine egne demoner og bli til skurken han er i Metal Gear 1. Her snakker vi om sterke, og av og til også brutale scener som tar for seg mye shady emner. Det var mer enn en gang jeg måtte se bort fra skjermen mens jeg grøsset! Mange deler av spillet har også en skrekkfilmfølelse over seg, og jeg blir nervøs når jeg tenker på hvor Kojima kunne ha tatt Silent Hills dersom det ikke hadde blitt kansellert.

Selvfølgelig er historien satt godt sammen, med masse tvister i Kojima-stil. Humoren som definerer spillserien er definitivt der, og masse easter eggs overalt! Sannheten bak konspirasjonsteorier kommer frem i lyset, og vi får svar på omtrent alt vi lurer på. Det hele er satt i en free-roam-verden i to digre kart, en i Afghanistan, og en i Afrika. I tillegg til Mother Base, som er din egen hjemmebase hvor du har alle soldatene dine (disse får du ved å stjele dem på oppdrag), alle resursene dine, og mye av historien foregår her.

Jeg kunne ha snakket mer om dette spillet, men det vil ingen ende ta i så fall. Det er rett og slett et velfungerende og polert spill som har holdt meg opptatt i 60 timer så langt. Og enda har jeg ikke kommet til 50% av fullstendig gjennomføring. Så dette er massivt. Satser du på Platinum-trophy (eller full gamercore for dere xboxfantatikere) så må du nok satse på å legge minst 150-200 timer i spillet. Står du på vippen om å kjøpe dette? Bare gjør det.

10

Mesterverk

Plusser:

  • Historie
  • Grafikk
  • Spillbarhet
  • Gore
  • Humor
  • Big FKING Boss!

Minuser:

  • Bare flisespikkeri som ikke er verdt nevne
Spill Skrevet av: peter m o Skrevet: 4. September 2015
Del på: Stumbleupon
Kommentarer elsker vi, men Kardemomme-loven gjelder. Vær snill og grei og respekt andre mennesker.