Del på: Stumbleupon

Skribent Bjørgen tar en titt på "Daredevil"

Denne anmeldelsen er basert på Netflix-utgavene av de første seks episodene.

Marvel har jo vist gang på gang at de kan levere, og vi er for tiden inne i kanskje den mest suksessfulle perioden med superhelter på skjermen siden Adam West spilte Batman på 60-tallet. Når det er sagt så skal vi ikke glemme at Daredevil har vært prøvd før, med Razziefavoritten Ben Affleck i hovedrollen for tretten år siden (og for de av oss som desverre er gamle nok til å huske filmen så var den like god som milkshake med tran- og penicilinsmak). Denne gangen har Marvel derimot skutt gullfuglen sammen med Netflix, og leverer et stykke televisjon som etter min mening er det beste de har produsert til nå.

For de som har bodd i en grotte de siste årene, så handler Daredevil om Matt Murdock, advokat på dagtid, superhelt på nattestid. Han er kjapp, han er farlig, han avskyr våpen, og han har en moralsk ryggrad som får Frelsesarmeen til å se ut som gatetiggere (jeg vet hva du tenker, vi tar det i en egen artikkel). Åja, også er han blind.

Det første som slo meg med serien er at den har ikke hoppa på "the bandwagon" sammen med serier som Game of Thrones, Banshee og Salem, og dermed faktisk setter story foran blod, gørr og overdreven CGI-vold. Yes, Daredevil er en serie du kan se uten at det grafiske skal hoppe ut av skjermen i hver enkelt scene, og det gjør at du faktisk kan fokusere på det som er det beste med serien: storyen og actionen. 

Storyen er jo signert Marvel, så der trenger vi sånn sett ikke gå mer i detalj, men jeg elsker måten Netflix velger å ta seg tid med ting, fremfor å blåse igjennom all bakgrunnshistorien for å bli ferdig fortest mulig, men det går heller ikke treigt, og du får med deg alt du trenger uten at det blir såpeopera-tempo. Serien benytter seg mye av flashbacks for å forklare hvordan Murdock ble blind, hvordan han fikk Bruce Lee-ferdighetene sine, samt mye annet som gir dybde i historien, og disse er skjøtet inn like elegant som LOST gjorde det i sin tid, slik at det føles som en helt naturlig del av episoden. Ekstra moro er selvsagt alle de små (og større) referansene til de øvrige Marvel-produksjonene, da særlig The Avengers, hvis handling danner grunnlaget for historien i denne serien.

Like viktig er action, og her treffer Daredevil innertieren. Spenningen er der hele tiden, selv i det som burde vært kjedelige scener, for det er alltid noe som lurer i bakgrunnen. Selv om det er en superheltserie av typen "slapp av, helten dauer ikke, det er jo mange episoder igjen" så sitter du med hjertet i halsen hver eneste gang. Det blir litt som med MacGyver på TV2 før i tida, du visste godt at han kom til klare seg, men du var ganske spent på å se hvordan! Og denne følelsen får du spesielt i kampscenene. Ah, kampscenene! For de av dere som har sett Bourne-trilogien så husker dere kanskje hvor episk kamerabruken var der, men de kan ta seg en bolle når Daredevil kommer på banen. Hver eneste kampscene er som et kunstverk, og du gliser som en liten drittunge fra ende til annen.

En tredje ting som skal ha skryt er skuespillerene. De ulike aktørene spiller figurene sine som om de aldri har gjort annet, og troverdigheten øker virkelig dybdefølelsen i serien.

Det er selvsagt mye annet positivt å si også, men jeg føler jeg allerede har argumentert nok. Bør du se Daredevil? Uten tvil!

 

10

Mesterverk

Plusser:

  • Historien
  • Actionsekvensene
  • Skuespillerne

Minuser:

  • Altfor lite episoder :-(
Film & TV Skrevet av: christian b Skrevet: 19. April 2015
Del på: Stumbleupon
Kommentarer elsker vi, men Kardemomme-loven gjelder. Vær snill og grei og respekt andre mennesker.